JERNESALT - dataset

utils prefix normal JERNESALT - terrornorgebreivik2

ARTIKEL FRA JERNESALT - 25.8.12.

Fornemt velbegrundet dom over tilregnelig Breivik

Endelig - godt og vel 13 måneder efter de helt ekstreme ugerninger i Oslos 'regeringskvartal' og på øen Utøya den 22. juli 2011 - faldt dommen over terroristen og massemorderen Anders Behring Breivik i Tingsretten i Oslo, og langt de fleste kunne ånde lettede op, for dommen lød på lovens strengeste fængselssstraf (forvaring i 21 år med mulighed for forlængelser ad libitum) og altså ikke som nogle frygtede en behandlingsdom der dels ville medføre meningsløs psykiatrisk behandling, dels lige så meningsløs regelmæssig stillingtagen til om behandlingen havde nyttet eller skulle fortsætte.

Alt afhang af om retten fandt Breivik tilregnelig og dermed egnet til straf eller om de ville følge retpsykiatrenes vurdering af manden som 'schizofren paranoid' og derfor utilregnelig i gerningsøjeblikket. Det sidste ville have indebåret det fuldstændigt groteske eller absurde forhold, at et moderne demokratisk og højtoplyst retssamfund ikke skulle kunne dømme en politisk og ideologisk ekstremist der har gjort sig skyldig i drabet på ikke mindre end 77 fuldstændigt sagesløse, overvejende helt unge mennesker som egnet til lovens strengeste straf. Men heldigvis forelå der en anden psykiatrisk vurdering der gik imod den første og bedømte Breivik som neurotiker, men tilregnelig - ligesom der forelå nøgterne vurderinger fra fængslets sundhedspersonale som pegede på noget tredje.

Derfor valgte tingsretten at føle sig frit stillet til at finde frem til sin egen vurdering - at tiltalte var tilregnelig både i gerningsøjeblikket og den langvarige forberedelsestid der gik forud - men samtidig i dommen grundigt at gennemgå argumenterne for og imod. Og det er altsammen sket på en så forbilledlig vis, at det ikke lader noget som helst tilbage at ønske med hensyn til saglighed, retfærdighed og fremsynethed. Brevik får den straf han har fortjent og som flertallet af pårørende til ofrene og alle andre nordmænd har ønsket sig (dødsstraf var jo på forhånd udelukket) og som gør ham ubetinget skyldig og strafbar for alle ugerninger - og samtidigt klart og tydeligt afviser alle eventuelle ønskedrømme hos visse mennesker om at kunne henføre hele den ekstreme og i denne forstand unormale terrorhandling til sindssyge i stedet for overlagt ideologisk fanatisme

Det er et fornemt arbejde retten i Oslo under forsæde af tingsrettsdommer Wencke Elizabeth Arntzen har præsteret, for det satte alle spørgsmål i sagen på plads - så hverken anklagemyndighed eller tiltalte har fundet det formålstjenlig at anke den. Dommen afslutter sagen så definitivt at Breivik nu ikke længere får nogen mulighed for at vise sig frem for offentligheden på nogen måde, gøre brug af sin demonstrative fascisthilsen eller fremsætte sine uhyrlige påstande, men nu må tilbage til et skarpt bevogtet og overvåget fængselsliv på ubestemt tid. Og da tiltalte efter dommens afsigelse fik ordet til en slutbemærkning, blev han resolut afbrudt af dommeren med en bemærkning om at han ikke skulle komme med udtalelser som var adresseret til andre end hende selv, dvs ikke komme med propagandistiske udtalelser om sin mission, men alene tage stilling til ankespørgsmålet. Hun afbrød simpelthen hans mikronfon - og fortalte ham så eftertrykkeligt som det kunne lade sig gøre, at han nu var en dømt person og ikke længere en offentlig person. Og endelig er dommen også en sådan begmand til norsk retspsykiatri at denne ikke kommer uden om en justering af både regler og tænkning.

Da Breivik-sagen i hele sin uhyggelige egenart er så vigtig for en forståelse af hvordan den gradvise islamisering af Europa i humanismens navn kan påvirke nationalt sindede mennesker så negativt og destruktivt, hvis de ikke selv kan finde udveje for fuldt legale modforanstaltninger, men må ty til ekstreme kriminelle handlinger og endda betragte disse som en frelse for nationen og det etablerede retssystems forsvar for det bestående demokrati som illegitimt, så skal i det følgende gengives store dele af den officielle dom på norsk, idet opmærksomheden henledes på at den tilgængelige domsversion er et par dage gamle - og ikke nødvendigvis på alle punkter identisk med den der blev læst op i retten. Den endelige version foreligger først om en uges tid, men den tilgængelige version vil kunnne downloades via norsker medier. Alle fremhævelser i det følgende er Jernesalts.

Selve dommen på 21 års fængsel eller 'forvaring' lød således:

"22. juli-saken. Strafferett. Drap. Terror. Tilregnelighet. Forvaring. Straffeloven § 147a første ledd bokstav a og b, jf. straffeloven § 148 første ledd 1. straffalternativ og § 233 første og annet ledd, og § 233 første og annet ledd, jf. § 49, og straffeloven § 147a første ledd bokstav b, jf. § 233 første og annet ledd, og § 233 første og annet ledd, jf. § 49.
Mann f. 1979 ble for blant annet drap på til sammen 77 personer dømt til 21 års forvaring med en minstetid på 10 år. Tiltalte drepte 8 og skadet 9 personer alvorlig da han sprengte en bombe i Regjeringskvartalet i Oslo. Eksplosjonen forårsaket også omfattende materielle ødeleggelser.
Samme dag drepte gjerningsmannen 69 pesoner på Utøya, flertallet av disse var deltakere på AUFs sommerleir. De fleste ble drept ved skyting eller som følge av skyting. I tillegg ble 33 ungdommer skadet. Foruten de fysiske skadene ble et stort antall personer påført psykiske lidelser.
Tiltalte ble av retten funnet å være tilregnelig, dvs. ikke psykotisk, på gjerningstidspunktet. Han kunne dermed idømmes straff. Tiltalte erkjente å ha begått de faktiske handlingene han var tiltalt for, men erkjente seg ikke skyldig etter tiltalebeslutningen. (Sammendrag ved Lovdata.)
Avsagt: 24.08.2012 i sak TOSLO-2011-118627-24." [citat slut]

Det store tilregnelighedsspørgsmål behandles i dommen på side 49-68, og her hedder det bl.a.:

"Under saksforberedelsen oppnevnte tingretten fire sakkyndige, alle spesialister i psykiatri, for å vurdere tiltaltes tilregnelighet. De sakkyndige har hatt likelydende mandat, men 24.08.2012 49 Utskrift fra Lovdata undersøkt tiltalte på ulike tidspunkter.
Torgeir Husby og Synne Sørheim ble oppnevnt 28. juli 2011. De avga sin rettspsykiat-riske erklæring 29. november 2011, der de konkluderte med at tiltalte var psykotisk på gjerningstidspunktet og under observasjonen. Den rettsmedisinske kommisjon hadde ikke skriftlige bemerkninger til disse sakkyndiges erklæring.
Agnar Aspaas og Terje Tørrisen ble oppnevnt 13. januar 2012. Ved kjennelse 10. februar 2012 (TOSLO-2011-188627-2) besluttet tingretten etter anmodning fra blant annet disse sakkyndige å innlegge tiltalte til psykiatrisk undersøkelse i inntil fire uker, jf. straffeprosess-loven § 167. Aspaas og Tørrisen avga sin rettspsykiatriske erklæring 10. april 2012, der de konkluderte med at tiltalte ikke var psykotisk på gjerningstidspunktet eller under observasjonen. De mente tiltalte lider av en dyssosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Den rettsmedisinske kommisjon har i flere brev reist spørsmål til disse sakkyndiges erklæring, og de sakkyndige avga tilleggserklæring 30. april 2012 etter anmodning fra kommisjonen.
Alle de fire sakkyndige var til stede under hovedforhandlingen og avga forklaringer, der de fastholdt sine tidligere konklusjoner. Også representanter for Den rettsmedisinske kommisjon avga forklaring.
Når de rettsoppnevnt sakkyndige konkluderer forskjellig, må retten gå inn i premissene i de rettspsykiatriske erklæringene og vurdere disse opp mot de sakkyndiges muntlige forklaringer og den øvrige bevisførsel under hovedforhandlingen, jf. Rt-2003-23 avsnitt 18 sitert over. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å vise til at det er uenighet blant de sakkyndige, for deretter å konkludere med at beviskravet ikke er oppfylt. I NOU 1990:5 side 47 står det følgende om rettens ansvar der de sakkyndige er uenige:
"Når det medisinske prinsipp beholdes, vil det i realiteten fortsatt være psykiatriens oppgave å avgjøre hvilke lovbrytere som skal fritas for straffeansvar. Men prinsippet om at retten formelt står fritt i forhold til de sakkyndige beholdes også etter utvalgets forslag. I praksis vil rettens egen oppfatning særlig få betydning i tilfeller der de sakkyndi-ge er uenige."
Retten legger ved vurderingen dette til grunn." [citat slut]

Om vurderingerne af de vigtige udsagn fra Breiviks moder hedder det:

[Citat] "De sakkyndige Husby og Sørheim ser ut til å ha lagt stor vekt på mors opplysninger om tiltaltes fungering året før de påtalte handlinger. På side 223 i erklæringen skriver de følgende:
"Fra 2010 beskriver observandens mor en kvalitativ endring i observandens væremåte. Hun beskriver at observanden fra dette tidspunkt var opptatt av smitte, eget ut-seende, og var ubehagelig intens, irritabel og sint. Han ble økende opptatt av å formidle politikk og historie, og mor følte seg presset av ham. Hun beskriver at hun hadde vanskelig for å forstå hva han ville formidle. Hun beskriver observanden som helt hinsides, og trodde på alt tullet han sa. Fenomenene vurderes av de sakkyndige som å være ut-trykk for psykotiske vrangforestillinger.
Observandens mor beskriver at observanden ikke lenger så ut til å vite hvor stor av-stand han skulle holde til henne, i det han kunne skifte på å sette seg alt for nær henne i sofaen, til ikke å ville ta i mot maten hun serverte. Adferden vurderes av de sakkyndige til å være reguleringsvansker som konsekvens av paranoide vrangforestillinger."
Den rettsmedisinske kommisjon kritiserer i uttalelsene 23. april og 31. mai 2012 de sakkyndige Aspaas og Tørrisen for ikke å ha innhentet komparentopplysninger om tiltalte i barne- og ungdomsårene og i tidlig voksen alder, særlig fra de årene da han i voksen alder bodde hos sin mor. De har også funnet at det er en vesentlig mangel ved rapporten at disse sakkyndige ikke har begrunnet "hvorfor slike mulig viktige opplysninger [fra mor] verken er tatt hensyn til ved skåringen av SCID-1 eller ved den generelle diagnostiske vurderingen".
I tilleggserklæringen 30. april 2012 besvares disse innvendingene blant annet med følgende:
"Den mest nærliggende kilde for førstehånds innhenting av komparentopplysninger er observandens mor, som har hatt nær kontakt med ham i alle år. Mor er avhørt av politiet seks ganger, til sammen over 200 sider avhørsreferater. Hun er også intervjuet av de sakkyndige Husby og Sørheim. På denne måte har de sakkyndige hatt tilgang på meget omfattende informasjon fra henne. Man har konstatert at hun i de tidlige avhør har gitt en nokså normal beskrivelse av observanden. Riktignok har hun bekymret seg for at han ikke har vært i fast arbeid, men hun har ellers beskrevet ham som snill, om-tenksom, en problemløser for venner, hardt arbeidende. Kvelden før de påtalte handlinger hadde de det hyggelig sammen, og det var ikke noe å sette fingeren på. Senere, og spesielt overfor sakkyndige Husby og Sørheim, har hun ment at han "må være sinns-syk" og har omtalt ham som "helt hinsides, og trodde på alt tullet han sa". På denne måte ville man uansett stå overfor motstridende informasjon fra mor ved et eventuelt nytt intervju. I lys av denne informasjon, samt opplysninger om at hun har alvorlige helseplager (som også har gjort at hun er fritatt fra å møte i retten), har de sakkyndige avstått fra å be henne om å møte til samtale."
Retten tolker de sakkyndige Aspaas og Tørrisen slik at de i sin diagnostiske vurdering også har vurdert det omfangsrike materialet fra mors ulike forklaringer, noe de bekreftet under hovedforhandlingen. Retten er imidlertid enig med Den rettsmedisinske kommisjon i at det hadde vært en klar fordel om disse sakkyndige hadde innhentet førstehåndsopplysninger fra mor, også med tanke på den motstriden de merket seg i hennes ulike forklaringer. Retten mener likevel at tiltaltes opptreden overfor mor fra 2010 mest sannsynlig kan forstås på bakgrunn av de forestående terrorangrep, som han på det tidspunkt var i full gang med å forberede fra deres felles hjem. Som et ledd i disse forberedelsene tok han vinteren 2010 sin første kur med anabole steroider, noe som også kan ha påvirket hans væremåte overfor henne. Mors opplysninger synes dessuten å stå i en viss kontrast til vitneforklaring-ene fra venner som opplyste at tiltalte nærmet seg sitt "gamle jeg" i løpet av 2010/2011. Heller ikke familiemedlemmer for øvrig har i politiavhør rapportert om noe unormalt fra familieselskapet julen 2010. Tiltaltes halvsøster på farssiden forklarte i avhør at "A var slik han alltid har vært; velartikulert, kunnskapsrik og det virket som han reflekterte mye. Han kunne mye om historie og religion", jf. gjengivelsen i de sakkyndige Aspaas' og Tørrisens erklæring side 122.
Når det gjelder de sakkyndige Husbys og Sørheims omtale av reguleringsvanskene i sitatet over, har retten merket seg at en lignende ambivalens mellom nærhet og avstand i mors forhold til tiltalte er beskrevet i dokumentene fra Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri fra 1983. Disse opplysningene, som retten ikke finner grunn til å gå nærmere inn på, kan tas til inntekt for at den beskrevne atferden er relasjonelt forankret og ikke et utslag av paranoide vrangforestillinger.
Retten mener etter dette at det er mer nærliggende å tolke tiltaltes atferdsendring i 2006 og 2010 i lys av hans spesielle personlighet og av det han hadde satt seg fore, enn som negative symptomer på schizofreni. Retten holder det likevel åpent om tiltaltes affektavflat-ning isolert sett faller inn under kriterium h, da det uansett ikke er tilstrekkelig at ett av symptomene fra symptomgruppe 2 foreligger.
Rettens konklusjon så langt er at tiltalte ikke hadde symptomer som tilfredsstiller de generelle ICD-10-kriteriene for schizofreni, slik disse kriteriene vanligvis anvendes i klinisk og vitenskapelig praksis.
Som allerede nevnt var heller ikke Den rettsmedisinske kommisjon ubetinget enig i de sakkyndige Husbys og Sørheims funn av bisarre vrangforestillinger og neologismer. Den rettsmedisinske kommisjon skal ifølge Melles forklaring likevel ha unnlatt å komme med skriftlige bemerkninger til deres erklæring fordi den mente at de beskrevne symptomene uansett var forenelige med en paranoid psykose (F22). Retten følger ikke kommisjonen i et slikt resonnement. De sakkyndige Husby og Sørheim hadde jo selv forkastet denne diagnosen, blant annet fordi de mente at tiltaltes markante affektavflatning var uforenelig med ICD-10-kriteriene for paranoid psykose. Dersom representanter for kommisjonen ikke senere var blitt innkalt for å avgi forklaring under hovedforhandlingen, ville dessuten retten ikke blitt kjent med kommisjonens vurdering av at sentrale diagnostiske kriterier for schizofreni var dårlig dokumentert. Retten kan heller ikke se at kommisjonens materielle bemerkninger til de sakkyndige Husbys og Sørheims erklæring er mindre vesentlige enn de skriftlige bemerkningene til de sakkyndige Aspaas' og Tørrisens erklæring. Som retten kommer tilbake til, rettet disse seg blant annet mot dokumentasjonen av de generelle kriteriene for diagnosen personlighetsforstyrrelse, som ikke har avgjørende betydning for tilregnelighetsspørsmålet. Retten legger ved bevisvurderingen følgelig ikke selvstendig vekt på at Den rettsmedisinske kommisjon har hatt skriftlige bemerkninger til én av de to erklæringene." [Citat slut].

Om psykose-påstanden hedder det i dommen:

[Citat] "6.5 Paranoid psykose
De sakkyndige Aspaas og Tørrisen har vurdert om tiltalte kan ha hatt en paranoid psykose på gjerningstidspunktet. Paranoid psykose (F22) er en mer begrenset vrangforestillingslidelse angitt med seks diagnostiske kriterier i den grønne boken, blant annet følgende:
A. A delusion or set of related delusions, other than those listed as typically schizophrenic in criterion G1 (i) b or d for F20.0-F20.3 (i.e other than completely impossible or cul-turally inappropriate) must be present. The commonest examples are persecutory, gran-diose, hypocondriacal, jealous (zelotypic), or erotic delusions.
B. [...]
C. The general criteria for schizophrenia (F20.0-F20.3) are not fulfilled.
[...]
Oversatt til norsk betyr det at lidelsen kjennetegnes av én vrangforestilling eller et beslektet sett vrangforestillinger som ikke skal være bisarre, eksemplifisert ved blant annet paranoide og grandiose vrangforestillinger. I og med at de sakkyndige Husby og Sørheim mener tiltalte lider av paranoid schizofreni med altomfattende vrangforestillinger, går de ikke inn på denne diagnosen. Som allerede nevnt bemerker de likevel at tiltaltes markante affektavflatning er uforenelig med en paranoid psykose.

Retten mener at den omstendighet at tiltalte er i stand til å moderere sine uttalelser, også er relevant diagnostisk informasjon. De sakkyndige Aspaas og Tørrisen omtaler på sidene 296-297 i sin erklæring tiltaltes høye tanker om blant annet "egen betydning for landets og Vest-Europas framtid". Her trekker de parallellen til en tilstand som i faglitteraturen omtales som "pseudologia fantastica", og som betegner tilstander hvor en person med teatralske personlighetstrekk konstruerer historier som gjør dem betydningsfulle. Om forskjellen mellom personer med slike personlighetstrekk og psykotiske personer skriver de følgende:
"Det er karakteristisk at denne type beretninger nedtones når vedkommende kon-fronteres med fakta eller motforestillinger. Hos psykosepasienter vil man ofte se det motsatte; når de konfronteres med uklarheter og usannsynligheter, vil deres uttalelser bli tiltagende uklare og usannsynlige, og pasientene kan når de presses, vise tegn på stress og psykisk dekompensering. "Pseudologia fantastica" er ikke en egen diagnose i dia-gnosesystemene, men fenomenet vil kunne gi grunnlag for personlighetsdiagnoser."
Også andre ekspertvitner innenfor psykiatri forklarte under hovedforhandlingen hvordan genuine vrangforestillinger som regel forsvares av pasienten ved motstand. Pasientene blir ofte aggressive og sinte eller mutte og tause når vrangforestillingene blir utfordret. Psykotiske pasienter har i det hele tatt begrenset evne til å moderere seg. Det syntes også å være enighet blant disse vitnene om at en psykotisk person neppe vil klare å tilpasse seg under timelange avhør i pressede situasjoner. Politiavhørene har etter det opplyste vart i inntil 11 timer. Også tiltaltes forklaring under hovedforhandlingen varte i mange timer hver dag over en drøy uke. Dersom man ser bort fra innholdet i tiltaltes uttalelser, forklarte han seg etter forholdene upåfallende. Han fremsto kontrollert og samlet. Han lot seg korrigere og moderere, og han viste evne til fleksibilitet i flere sammenhenger.
Retten er på denne bakgrunn enig med de sakkyndige Aspaas og Tørrisen i at tiltaltes begrepsbruk og ulike utsagn ispedd historiske referanser om borgerkrig, maktovertakelse i Norge, etnisk rensning, avlsinstitusjoner og genetisk testing av vår fremtidige regent alle kan forstås i en politisk kontekst. Det samme gjelder bruken av begrepet "vi" som en referanse til tiltaltes høyreekstremistiske meningsfeller. Tiltaltes periodevise bruk av munnbind og opplevelse av å være overvåket synes også å ha plausible forklaringer. Det er ikke senere rapportert om lignende atferd eller utsagn fra tiltaltes side.
Påtalemyndigheten har vært opptatt av om hvorvidt tiltaltes forestillinger om Knights Templar kan anses som psykotiske vrangforestillinger under forutsetning av at organisasjonen ikke eksisterer. Etterforskningen har ikke avdekket forhold som peker i retning av en slik organisasjon......." [citat slut]

Retten har lagt overordentlig stor vægt på at det behandlende og rådgivende sundshedspersonales diagnostiske vurderinger afveg fra eller modificerede de psykiatriske eksperters vurderinger. Herom hedder det i pkt 6.6.:

[Citat] "Retten går så over til å redegjøre for behandlende og rådgivende helsepersonells diagnos-tiske vurderinger av tiltalte, som langt på vei er sammenfallende med vurderingene til de sakkyndige Aspaas og Tørrisen.
Innledningsvis bemerkes at tiltalte ikke har hatt kontakt med spesialisthelsetjenesten for psykiske lidelser før 22. juli 2011. Heller ikke journalen fra hans fastlege inneholder opplysninger om psykiske lidelser, bortsett fra episoder med akutt stress / situasjonsbetinget ubalanse med søvnløshet fra 1998. Tiltalte hadde en plastisk neseoperasjon i 1999 fordi han ønsket en "rett profil".
Retten tar utgangspunkt i legeundersøkelsen med blodprøvetaking 23. juli 2011 mellom kl. 01.30 og 02.00, referert i erklæringen til Aspaas og Tørrisen side 37. Der beskrives tiltaltes kliniske status som "upåfallende, men observanden har store pupiller forenlig med påvirkning av Efedrin som er opplyst inntatt. Store pupiller kan også være forenlig med psykisk stress. Virker sliten. Konklusjonen er: lett påvirket".
I vurderingen gjengitt i på side 38, står det følgende:
"Siktede er under undersøkelsen rolig. Han forklarer seg greit og svarer uten påfallende nøling på alle spørsmål. Han samarbeider greit, bortsett fra at han ytrer ønske om at hans ansikt ikke blir fotografert."
Tiltalte har videre hatt regelmessig kontakt med fengselshelsetjenesten på Ila fengsel- og forvaringsanstalt fra han ble varetektsfengslet 26. juli 2011. Verken ved innkomst eller senere har fengselslegen eller psykiatrisk sykepleier ifølge journalnotatene referert i de sakkyndige Aspaas' og Tørrisens erklæring funnet tegn på psykose. Fengselshelsetjenesten henviste i september 2011 tiltalte til spesialisthelsetjenesten ved Bærum DPS, blant annet med tanke på selvmordsfare. Overlege og psykiater Arnhild Flikke hadde sin første samtale med tiltalte 9. september 2011. I notatet fra denne første samtalen 24.08.2012 gjengitt i de sakkyndige Aspaas' og Tørrisens erklæring side 148 skriver hun følgende:
"De politiske forestillingene hans er ekstreme, men jeg vurderer dem ikke realitets-bristende i psykotisk forstand på bakgrunn av min kunnskap om hva som er vanlig tankegods i det høyreekstreme miljøet (islam som den ytre fiende og de fleste politikere og journalister som den indre fiende som må bekjempes for å redde nasjonen). Han fremstår i stand til å se at andre vil oppfatte holdningene hans som ekstreme. - Det virker som han tenker at hans rolle i utviklingen er viktig, men ikke at han er en helt nødvendig person i utviklingen, jmf uttalelsen om at han ser på seg selv som en fotsoldat."
Under samtale med tiltalte 16. september 2011 gjennomførte Flikke diverse tester, blant annet SCID-II med tanke på personlighetsforstyrrelse, og fant at han tilfredsstilte kriteriene for narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

[Citat fortsat] Under hovedforhandlingen forklarte Rosenqvist at hun etter å ha lest erklæringen fra de sakkyndige Husby og Sørheim gjennomførte en ny samtale med tiltalte der hun foretok en nærmere vurdering av de psykotiske symptomene som der var beskrevet. Hun fant tiltaltes uttalelser sære, men fortsatt ikke psykotiske. I Rosenqvists notat etter denne samtalen 19. desember 2011, som er gjengitt på side 164 i de sakkyndige Aspaas' og Tørrisens erklæring, har hun følgende oppsummering:
"Oppsummert vurdering: Med utgangspunkt i avdelingsleders logg og egen samtale med A finner jeg at han er i god psykisk form. Jeg oppfatter hans avvikende utsagn som et uttrykk for en ekstrem ideologi. Ikke på noe vis som en psykotisk virkelighetsoppfatning. Dette vil imidlertid de rettspsykiatrisk sakkyndige, som har hatt vesentlig mer informasjon om ham enn meg, ta stilling til. Vi kjenner fra historien mange sekter med religiøse eller annen ideologisk utgangspunkt hvor medlemmene forfekter forestillinger om verden og det hinsidige som få andre deler. Slike sekter kan være ganske små eller dreie seg om mange mennesker. Selv om noen slike sekter kan ha utgangspunkt i en karismatisk leder med vrangforestillinger og realitetsbristende opplevelser, for eksempel med utgangspunkt i epilepsi eller forbigående toksisk psykose, er det ikke slik at alle medlemmene har vrangforestillinger i psykiatrisk forstand eller annen alvorlig psykopatologi. Vi vet at slike sekter søker intern bekreftelse, og kan i lange tider (generasjoner) fastholde forestillinger som storsamfunnet ikke på noe vis deler.
Jeg mener at A befinner seg innenfor et slikt system. Det er uklart for meg i hvilken grad han har mange meningsfeller, men han selv har gitt uttrykk for overfor meg at han har bygget mye på den britiske, eller rettere sagt engelske bevegelse og ikke søkt kon-takt med nordmennene med samme ideologi, selv om det i følge ham finnes mange tusen av disse. Så lenge han befinner seg trygt i dette univers kan man si at han lever i en "boble", men at han lever rimelig godt i denne "boblen"."
Under hovedforhandlingen forklarte Rosenqvist at hun fortsatt ikke vurderte tiltaltes ekstreme tanker som psykotiske vrangforestillinger, men snarere som storhetstanker. Siste gang Rosenqvist undersøkte tiltalte, var i mars 2012, fortsatt uten at hun fant psykotisk tankegods. Hun så likevel ikke bort fra at tiltalte kan bli alvorlig syk dersom "boblen" han befinner seg i, skulle sprekke, slik at han må ta inn over seg de grusomme handlingene han har begått. [citat slut]

Endelig følger så - i dommens pkt. 6.8. - rettens sammenfatning af Begrundelsen for tilregneligheden:

[Citat] "Gjennomgangen over viser at vi står overfor to sett sakkyndige med kvalitativt ulike diagnostiske vurderinger av tiltalte. Der de sakkyndige Husby og Sørheim finner psykotiske vrangforestillinger, finner de sakkyndige Aspaas og Tørrisen ekstreme politiske oppfatninger, kombinert med bevisst neglisjering av motforestillinger. De to sett sakkyndige har konsekvent gjort ulike vurderinger av de aktuelle generelle kriteriene for schizofreni i ICD-10, og på ulikt grunnlag konkludert med at tiltalte ikke fyller kriteriene for paranoid psykose.
Selv om ingen av de sakkyndige mener tiltalte er et grensetilfelle, synes det å være enighet om at han er "et særtilfelle", slik de sakkyndige Aspaas og Tørrisen skriver avslutningsvis i sin tilleggserklæring. De sakkyndige Husby og Sørheim er inne på det samme når de i tilknytning til farevurderingen omtalte tiltaltes "uvanlige symptomprofil" med en kombinasjon av affektavflatning, vedvarende drapstanker, fasttømrede vrangforestillinger med rett til å plukke ut ofre og drepe, kombinert med manglende påvisbar kognitiv svikt og uten forstyrrende sansebedrag som hallusinose.
Retten er selv slått av tiltaltes ordrike fremstilling av sine fanatiske høyreekstremistiske holdninger ispedd pretensiøse historiske paralleller og infantil symbolikk. Hans tankegods ledsages av en uhemmet og kynisk rettferdiggjørelse av voldshandlingene som "grusomme, men nødvendige". Et tilbakevendende spørsmål under hovedforhandlingen har videre vært hvilken betydning de påtalte handlinger har ved diagnostiseringen. Som påpekt under flere av de sakkyndiges vitneforklaringer, inngår imidlertid ikke voldsforherligelse eller ekstreme voldshandlinger i de diagnostiske ICD-10-kriteriene for psykose.
Av alt helsepersonell som har vurdert tiltaltes mentale helse, er det bare de sakkyndige Husby og Sørheim som har funnet psykose. Retten har vurdert muligheten for at tiltalte ved hjelp av sine kognitive funksjoner kan ha klart å skjule eventuelle psykotiske symptomer. Bevisførselen under hovedforhandlingen gir imidlertid liten støtte til en slik mulighet, som uansett ikke forklarer hvorfor behandlende og rådgivende helsepersonell på Ila ikke fant psykotiske symptomer før den første rettspsykiatriske erklæringen ble fremlagt og medie-forbudet ble opphevet. Retten mener den diagnostiske uenigheten i hovedsak skyldes ulike tolkninger av likeartede observasjoner, riktig nok slik at tiltalte gradvis har moderert sine utsagn fra gjerningstidspunktet og frem til gjennomført hovedforhandling.
Det som skiller de sakkyndige Husbys og Sørheims diagnostiske tolkninger fra de øvriges, er først og fremst deres unnlatelse av å vurdere tiltaltes ekstreme uttalelser og begrepsbruk i lys av den høyreekstremistiske subkultur han hevder å være en del av. Retten viser i denne sammenheng til kommentarene til de generelle kriteriene for schizofreni i den grønne boken side 65, der det uttrykkelig advares mot "falsepositive assessments, especially where culturally or subculturally influenced modes of expression and behaviour or a subnormal level of intelligence are involved".
Professor Malt forklarte at man på generelt grunnlag er tilbakeholdne med å diagnostisere forestillinger om politikk, religion og kjærlighet. Dertil kommer at de sakkyndige Husbys og Sørheims tolkninger, som retten tidligere har vært inne på, synes å bygge på en anvendelse av sentrale grunnkriterier for schizofreni som ikke er vanlig i vitenskapelig eller klinisk praksis. Selv om tiltalte er et særtilfelle, er det ikke rettskildemessig grunnlag for å fravike anerkjente diagnostiske kriteriene for psykose." [Citatl slut]

Men de afsluttende bemærkninger i dette afsnit er helt centrale og fornemt formulerede: [citat] "Det faller utenfor lovens bevistema å ta stilling til om hvorvidt tiltaltes grufulle terror-handlinger har en dypere psykologisk årsak. Slike eventuelle årsaksforhold fanges ikke opp av et kriteriebasert diagnosesystem, og ligger følgelig også utenfor de sakkyndiges mandat. Retten avstår for egen del fra å innlate seg på slike vurderinger, som uansett ville måtte bli spekulative. Retten legger likevel til grunn at tiltaltes evne til å gjennomføre de påtalte handlinger delvis kan forklares ut fra en kombinasjon av fanatisk høyreekstrem ideologi, inntak av prestasjonsfremmende stoffer og mulig selvsuggesjon i kombinasjon med patologiske eller avvikende trekk ved hans personlighet.
Etter en samlet vurdering finner retten det bevist ut over rimelig tvil at tiltalte ikke var psykotisk på gjerningstidspunktet, jf. straffeloven § 44. Tiltalte skal følgelig straffes for sine handlinger." [citat slut]

Dee er ikke noget at sige til at hele denne reelle desavouering af retspsykiatrenes vurderinger som utilstrækkelige eller irrelevante for bedømmelsen af Breiviks helt enestående terroristhandling har fået den norske riksadvokat Tor-Aksel Busch til at indrømme at anklagemyndigheden burde have bedt om en ny 'sakkyndigrapport', efter at den første konkluderede at Behring Breivik var utilregnelig. Han vil dog ikke udtale sig yderligere.

Det vil til gengæld juraprofessor Ulf Stridbeck der over for Aftenposten lancerer en 10-punktsplan for norsk retspsykiatris genrejsning. Bladet skriver:
"Norsk rettspsykiatri ligger med brukket rygg etter at Anders Behring Breivik i går ble funnet tilregnelig og dømt til forvaring. Forslagene fra Stridbeck vil innebære at færre blir erklært utilregnelige. Dommen tar et knusende oppgjør med psykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby som konkluderte med at massedrapsmannen var psykotisk og dermed ikke strafferettslig ansvarlig. Konklusjonen ble godkjent av Den rettsmedisinske kommisjonen (DRK) uten bemerkninger.
Den erfarne jusprofessoren Ulf Stridbeck, sammen med fire renommerte psykologer og psykiatere, har utarbeidet en 10-punktsplan for å få norsk rettspsykiatri på beina igjen. Planen, som vil innebære store lovendringer og betydelige innhugg i offentlige budsjetter, offentliggjøres i neste nummer av Tidsskrift for Den norske legeforening. Her er 10-punktsplanen som kan redde norsk rettspsykiatri:

- Snevre inn utilregnelighet. I dag er det tre tilstander (ifølge straffelovens §44) som gjør en person utilregnelig: psykose, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet. Vil innsnevre til to grupper: 1) De med klar realitetsbrist og full psykose, 2) personer med alvorlig psykisk utviklingshemning.
- Skrote "medisinsk prinsipp". Innebærer at personer som anses som psykotiske (ifølge §44) automatisk anses som utilregnelige, selv om de var klar over hva de gjorde. Stridbeck vil erstatte det "medisinske prinsipp" med det "psykologiske prinsipp". Innebærer at det ikke er automatikk, men en konkret vurdering i hvert tilfelle og et tilleggskriterium der det vektlegges om tiltalte - i tillegg til å være psykotisk - visste hva han gjorde og/eller at handlingen var gal. Eventuelt kan det også vektlegges om den straffbare handlingen hadde sammenheng med den psykiske lidelsen. Vil føre til at færre blir kjent utilregnelige.
- DRK må begrunne. DRK må gi en kortfattet og tydelig vurdering av hvorfor de (ikke) godkjenner er sakkyndigerklæring. I dag er standardformuleringen, hvis DRK ikke har innvendinger: "Ingen bemerkninger til erklæringen". DRKs vurdering må skje etter standardiserte kriterier for å unngå tvil. Uenighet i DRK må frem.
- Gullstandard. Innføre standardiserte utrednings- og testmetoder. Det er i dag ingen regler for hvordan en rettspsykiatrisk undersøkelse skal foregå, i motsetning til i Sverige og Danmark.
- Fagfelleråd. Skal kontinuerlig gjennomgå hva som finnes av egnet utredningsverktøy og foreslå standarder. Må lage anbefalinger der forventninger til sakkyndige.
- Rettspsykiatri som spesialitet. For å sikre høyere standard på sakkyndige: Innføre spesialiteter i sakkyndighet for psykologer/psykiatere. Vil innebære systematisk kursing etterfulgt av godkjenning.
- Eget institutt. Rettspsykiatri er i dag ikke tilknyttet noe institutt eller fagenhet som har ansvar for rekruttering, retningslinjer osv. Rettspsykiatri bør få en organisasjonsmessig ramme lik de andre rettsmedisinske grenene.
- Rettspsykiatrisk klinikk. Observasjon bør gjøres i standardiserte miljøer, f.eks. rettspsykiatriske klinikker. Vil gi grundigere og mer standardiserte undersøkelser og begrense feilkildene.
Innsyn. Sakkyndige bør få automatisk tilgang til tiltaltes helsejournaler. I dag kan tiltalte nekte dette.
- Endre mandat. Sakkyndige vurderer i dag - i tillegg til om tiltalte er psykotisk osv. - en rekke forhold som retten bruker for å fastsette endelig reaksjon. Stridbeck & Co. vil begrense sakkyndiges oppgaver, og gi retten et mer uavhengig juridisk beslutningsgrunnlag.

Stridbeck understreker at dette kun er forslag fra oss. Dette er ikke hugget i stein, sier Stridbeck, som blant annet foreslår egne klinikker for observasjon med standardiserte prosedyrer. Han kalder det underligt at man i Norge, i motsetning til Sverige og Danmark, tilsynelatende har slått seg til ro med at man kan klare seg med en enkel utredning som i hovedsak består av samtaler med observanden. I dag må sakkyndige i Norge reise rundt i fengsler, psykiatriske sykehus eller ta imot observanden på sitt eget kontor. Det er uholdbart, sier han.

Stridbeck vil stramme inn utilregnelighetsbegrepet og fjerne det "medisinske prinsipp" i vurderingen av utilregnelighet: Det virker urimelig at en person automatisk skal anses som skyldfri fordi han er psykotisk når psykosen ikke har direkte sammenheng med det gjerningspersonen har gjort. Vi synes også det er et poeng at flere tiltalte gis det menneskeverd det innebærer å stå til ansvar for sine handlinger

Personligt savner jeg i hele vurderingen en henvisning til det særligt karakteristiske for al schizofreni i forhold til de psykiske grundprocesser, at de schizofrene i følge den danske psykiater Erling Jacobsen har problemer med at fastholde stabile forestillinger og følelser således som de er nødvendige i de sekundærprocesser der er nødvendige for opbygningen af en realistisk og nuanceret omverdensbillede. De er derfor lettere ofre for de ustabile primærprocessers dominans i psyken.

Da Brevik efter alt foreliggende ikke har haft de fjerneste problemer med stabile forestillinger og følelser i dannelsen af sit omverdensbillede og planlægningen af sine ugerninger, tyder dette i sig selv på at manden umuligt kan være schizofren.

Men retten har fuldstændigt ret i at Brevik er et absolut særtilfælde i norsk (og nordisk) terrorisme, og de støtter sig desuden klogeligt til professor Malt der som anført i det foregående har gjort gældende at man generelt skal være tilbageholdende med at diagnostisere forestillinger om politik, religion og kærlighet.

Når enkelte nordmænd efter dommen har udtalt beklagelse over at Breivik ikke blev erklæret utilregnelig, så er det jo netop fordi hans ugerninger er så kyniske, voldsomme og ekstreme at de forekommer almindelige mennesker fuldkommen uforståelige og derfor er meget lettere at håndtere som 'sindssyge', der jo er en dejlig nem rubrik man hurtigt kan putte alt uforståeligt ind under. Men går man Breiviks udåd nærmere efter, er den trods sit særtilfælde i Norden i vor tid ikke psykologisk uforståelig, for udåd af den slags har fundet sted mange gange i historiens løb. Og selvom der efter alt at dømme i Breviks tilfælde går mere eller mindre neurotiske eller psykotiske træk ind det samlede billede, så turde det bærende være selve den fanatisme der får ham til kategorisk at afvise islamiseringen af Norge og Europa og samtidig søge og finde idealer i en fjern fortid hvor man på krigerisk og ridderlig vis effektivt og ubarmhjertigt bekæmpede al indtrængen af fremmede og vantro. At det blev Tempelridderne fra 1100-1200-tallet Breivik gjorde til sit store forbillede, er underordnet, for det afgørende er selv den ubarmhjertige modstand mod djævelskabet der præger hans hjemmelavede ideologi. Enhver form for tolerance, frisind eller relativisering er i hans tilfælde udelukket, ja modstanden mod islamiseringen kombineres hos ham med en kæmpemæssig inflatorisk tro eller livsløgn om egen afgørende mission i det store historiske forløb. Jf. artiklen om Breiviks gigantiske jeg-inflation.

Derfor kan hverken nordmændene eller andre beslægtede demokrater bare stille sig til tåls med at vi ikke kan lære noget af Breivik-sagen, således som den danske filosof Ole Thyssen prøvede at bilde os ind i DR2's Deadline i aftes, med den begrundelse at den slags særtilfælde nu engang dukker op med mellemrum uden at vi kan forudsige eller foregribe dem. Faktisk kunne norsk politik have foregrebet eller i hvert fald begrænset ulykken den 22.7.11., men det afgørende er at debatten om og værnet om vore værdier aldrig hører op, men er en vedvarende moralsk, politisk og eksistentiel kamp om integrering eller inkludering af alle borgere i et land som forudsætter alles principielle vilje til at lade sig integrere og inkludere. Viljen kan blot ikke længere tages som en simpel selvfølge, når et land eller en nation bevæger sig væk fra homogeniteten, men tværtimod længere og længere ud i en heterogenitet som undergraver det givne, oprindelige fællesskab fordi det direkte eller indirekte opløser eller relativiserer dettes hidtil selvfølgelige værdier.

I denne værdikamp bliver selve ideen om multikulturalismen en trussel, i og med at den forleder mange til at tro at alle kulturbestemte eller religionsbestemte værdier er lige gode og følgelig kan og bør ligestilles i de moderne samfund. Misforståelsen ligger i at mange opfatter relativisering som opløsning af alt fast, men en sådan relativisering gælder hverken i fysikken eller i psykologien, endsige i etikken og religionen. I fysikken ligger det fx stadig fast, at lysets hastighed er absolut, at tingene falder nedad på grund af tyngdekraften eller gravitationen, og at elementarpartiklers impuls og lokalitet ikke kan måles nøjagtigt på samme tid.

I psykologien ligger det fast, at værdier, kvalitet og mening hænger sammen med de primære grundprocesser, mens nøjagtige ord og begreber samt logik og sondring mellem subjekt og objekt beror på sekundærprocesserne. I etikken ligger det fast, at den indre psykiske konsistens afhænger af at ethvert individ og ethvert samfund sørger for overvægt af det gode i livet (og følgelig altid må være mere konstruktive end destruktive og mere sociale end asociale). Og endelig ligger det i religionen urokkeligt fast, at den individuelle og kultiske føling med det kollektivt ubevidste (de energiladede arketypiske forestillinger) er nødvendig for et konstruktivt fællesskabs opretholdelse.

Religiøs eller ideologisk fanatisme og dogmatisme er altid problematisk, hvorfor sekularisering og demokrati er naturlige forudsætninger for det moderne og progressive velfærdssamfund. Men man skal ikke glemme at fanatisme og besættelse (obsession) også er forudsætningen for at kunstnere, forskere, igangsættere og andre kreative, eventuelt ligefrem geniale mennesker kan udfolde deres talenter og nå til erkendelse og frembringelse af noget nyt. Om det er godt eller ondt afhænger ikke af fanatismen, ensidigheden eller målrettetheden i sig selv, men af om den etiske forpligtelse gælder overvægten af det gode eller overvægten af det onde.

Jan Jernewicz

Henvisninger:

Links til:

NRK.no - Norsk Riks Kringkasting
Aftenposten.no - Norges største avis
Dagbladet.no - Norges tredjestørste avis VG.no - Verdens Gang - Tabloidavis

Relevante artikler på Jernesalt:

Breiviks gigantiske jeg-inflation  (09.02.12.)
Brevik-sagen udfordrer norsk psykiatri og retsfølelse  (5.1.12.)
Breivik-sagen giver skæv debat om indvandring  (5.8.11.)
Har Norge mistet sin uskyld med terrorangrebet?  (30.07.11.)
Overlagt kynisk terrorangreb på norsk demokrati  (25.7.11.)